De siste samer i Rødøy

Ved Edv. J. Havnø

Fra det utmerkede tidsskrift "Håløygminne" tillater vi oss å hitsette:
(Nordlands Avis, Hemnesberget).

Avgudsbilde

I en hule på Melfjordbotn i Rødøy fantes for en del år siden et samisk avgudsbilde av tre (Omtalt og avbildet i Tromsø musums årshefte 1919).
Merknad fra innskriver: Hele hele omtalen på Samer 1 her. Lenke dit.

Der var også et år tidligere funnet etpar andre lignende som var bortkastet. I hulen var ofte funnet rensdyrhorn og ben av dyr. At her har vært en offerplass for hedenske eller halv-hedenske samer er således sikkert, kanskje nokså langt fram mot vår tid.

Eldre navn på same

Navnet på en av den eldre samer herinne er ennu bevart i stedsnavnet Sølvjobrynnan, denne Sølv-jo har vel vært en velhavende same for sin tid, når det nu enn var.

og andre stedsnavn

Andre minner fra samenes ferd og opphold i Rødøy har man måskje i stedsnavn som Kann(i) berget, (Trollberget?), og i Askonhaugen (Gudehaugen?) i Sørfjorden, en arm av Melfjorden.

Siste Rensame i Værangfjord og Tjongsfjord

...var Anders Aleinius. Han kone het i daglig tale "Lapp-Marja", barnene var Sara, gift med en Klemet som senest levet i Gildeskål.

og datteren...

Gjertrud som var gift med Beiasamen Anders Melfjord(*), som var gårdbruker og drev reindrift ved siden av. Dessuten var han Melfjordens første poståpnere og dampskipsekspeditør.
* senere korrigert - se nedenfor

Anders Elenius's sønner var...

Johannes og Ante som begge døde i ung alder, visstnok av tuberkulose.

Ætten er utdødd i Rødøy. Den yngste datteren, Ellen, er gift i Ranen.

Strømdalsmarka

Anders Alenius bodde med sin familie under en stor sten i Finnkåtahågan i Strømdalsmarka. De to bøndene i Strømdalen hadde alltid en del sytarein - dem tilhørende reinsdyr i hans renflokk, et forhold som var meget alminnelig i Rana i tidligere tider og som for strømdalingenes vedkommende vedvarte så lenge Anders Johansen, også kalt Anta, levet og holdt flokken samlet.
Etter hans død nedslaktedes den siste rest , og av den gamle reinhage i Finnkåtahågen sees ikke lenger spor.

En annen eldre same..

som vissnok også het Anders , døde hos Alenius i 1880 årene, om de var i familie vites intet.

Noe lenger tilbake...

driftet i Rødøy den gamle Anders Hansenb efter hvem Annerslia og Annerlivatnet er opkalt.

En eldre samekvinne fortalte at han eiet 5 næverkåter,
Finnkallhagan, en i Stortrompan, en i Storvassdalen, og en i Leirågkalen i Rana.
Han må vel sies å ha vært en velstandssame. Det må imidlertid ha gåt ut med ham, han to sønner Bent og Mons optok ikke samenes levemåte.

Bent omkom på sjøen og Mons levet som husmann, jeger og fisker på Øra ved Sørfjordgården i Rødøy, hans hustru het Sara Fordelsen og var fra Rana. Han var en dyktig høvedsmann og drev en tid sterkt på med jakt efter kobbe, oter og Bjørn.

Han var anset som sin tids største Bjørnejæger, der er skrevet om han flere ganger, blant annet i Lofotposten av H.B., men her forvekslet med en ranværing som gikk under navnet "Bjynnskyttarlars".

Han fikk fra Norsk Jæger og fiskerforening omkring 1880 et sølvbeger med avbildning av en kobbe og en bjørn. Det eies nå av sønnen som bor som gårdbruker i Rødøy.

Mons døde i 1882, han har en stor etterslekt i Rødøy, Lurøy og Meløy, bl.a. nedskriverens hustru.

Omkring 1870 var NILS JANSA

...med sønner bl.a. på Gjærøy og Rødøy med rein, der var visst flere av reisamene her samtidig.

Lensmannen som den gangen bodde på Gjærøy hadde lånt sogneprest B. Motzfelds sin hund, for å holde reinflokkene borte fra innmarken. En morgen lå hunden skudt på lensmannens trapp, en en følge herav var at samenes sattes under tiltale for hundemordet. På tingen var same møtt mannsterke fram, men de forstod ikke norsk i den utstrekning som var nødvendig til rettens fremme, tolk hadde de ikke for hånden, og man måtte la saken falle.

Nils Jansa var siste gang i Rødøy omkring 1885, denne gang uten rein, og nærmest på besøk. Han samlet på hestehaler til å binde fiskegarn av, lagner som han kalt det. Hans hjem var dengang inne i Sverige og hans slekt forøvrig ukjent.

En KRESTEN NILSA

holt sig i Sørfjord og på øyene utover til Rødøy, når han var innom herredet. Hans kone het Ane Juli. Han hadde sin reinhage i gården Sørfjord sin skog. Da hagen forfalt hugget han seg en ny hage i nærheten, men ble påtalt av gårdbrukeren og samen innkalt til forlikskommisjonen. For den gamle same møtte i forlikskommisjonen hans sønn, daværende skolelærer i Kautekeino, som ennu lever og som nu alt er gått over til reinsame igjen, som den siste på skansen.

Div

Brødrene Anders og Lars har til siste år drevet med reinflokken ved siden av andre gjøremål som fastboende.

En av krestensamene..

som de het i daglig tale blankt bumennene, Ole Kristensen - døde som reinsytar på Sørlandet, og en annen, Jonas, utvandret tidlig til Amerika.

Lars døde for et par år siden som gårdbruker i Nesna, de siste samer i Rødøy har straks avsluttet sine fedrenes fotspor, så som den gamle skolemester lever ugift, og slekten forøvrig inngiftet i bumannsfamilier og overgått til fastboende med forskellinge livsstillinger. Denne slekt var kanskje kvenblandet, og var tildels, sterke, skjeggete folk.

En samtidig var SJUR LARSA,

han vandret om i Melfjord og Rana, han har ingen slekt efter sig i Rødøy.

Det har heller ikke Østen ?

Hustruen het Ane Lotta. De flyttet sin rein til Sundsfjordalen i Gildeskål. Han såes senere bl.a. ute på Arnøy med reinflokken. Ane Lotta var ikke å spøke med, hun antokes å ha forårsaket at en mann på Skauvoll mistet sinn hår på grunn av at han hadde pådradd seg hennes unåde.

En fastboende same

uten rein var Lars Andersen som hadde slått sig ned i Storvassdalen i Melfjord, han blev ingen gammel mann og slekten er spredt viden om,

Efter folketellingen i 1801..

bodde der i Molvik en samefamilie, mannen het NILS PÅLSA.

En annen som het Anders Larsen bodde

ved Jærvalsvatnet. Han betegnes som jordbruker og hesteskjærer.

Det finske ord jærvi (vatn eller innsjø, samisk jaure) er vel kanskje det hvorav Jærvalvatn og den nu ubebodde gård Jærvalen er avledet. Navnet skrives nu Gjærvalen og prof. Rygh mente at det stod i noenslags forbindelse med geir, spyd, men dette ere mer usannsynlig. Det var i middelalderen utelukkende samer som ferdedes i strøket, og det ligger i deres ferdelsvei fra og til Rana.
Kjuskafjellet i Sørfjord er ganske sikkert et samisk navn.

På Finnpeerøya

levet den mann som har gitt denne øy sitt navn. Hans etterslekt er liten og spredt, sønnen Johan og Peter er døde og de er såvidt vites også datteren Sakrina.

I århundrets første halvdel..

levet i Lillefjord en same som het Amund, han har etterlatt sig en stor etterslekt, innblandet i bumannsfolket.

Men også i senere år

er fra Rana innflyttet mange personer med sterkt blandet herkomst. Deres slektskap med nomaden gir seg lett tilkjenne ved de sortbrune øine som dog alt i fjerde generasjon vil begynne å lysne som hos Finnmark-samen, der er utblandet med innflyttere i århundrer.
Fremtredende hos de helgelanske samer er også den såkalt mangolfold. Den mest vaskeekte same i nutiden er måskje den lille, svinnende rest av den svensk-helgelandske stamme.

En fremmed same, Johannes Pardauoli...

med familie flyttet omkring 1910 inn i Rødøy og kjøpte sig en gård som hustruen drev, men han selv passet en reinflokk i Gudbrandalsfjellene som gjeter for et reinkompani dernede. Det varte dog ikke mange årene før han solgte gården og tok familien sydover.

Omtalt

Lenke her senere

Klipp fra Nordlands avis, Hemnesberget

Side 4